Jonsokkveldeinn

(Dikt, 1888)

Av O.E. Følsvik

 

Jonsokkveldeinn kom so gjore me so glad,

myrke Skugga ned se lutte,

Doggja perla se i lukte Blomst aa Blad,

Sola sleppte Fjell aa Nute.

Elva gleid so frisk deinn myrke Skog forbi,

Hegg aa Raagn sto kvit aa spegla seg deri;

Himmeleinn va blaa

so yppyve laag,

Jonsokkveldeinn tok te lide.

 

Hugheilt slo mitt Hjarte i mitt Brøst deinn Kveld,

te mi Jente laut eg ile;

Skjynaa laag so kvit forgjylt uppyve Fjell,

inkje hadd eg Ro te kvile.

Vel eg visste Vegeinn dit eg vilde gaa,

aa einn Lyd eg haure uppi Fjella blaa,

Klunkkjeinn stanste me,

djupt forondrast eg

paa deinn væne Klaang eg haure.

 

Best so ditte va eg sto aa lydde der,

haur eg Jentaa kur ho kvædde,

Bak fraa nokre grøne Bjørkekjær

kom ho pynta te mi Glæde.

"Dæ forstod eg at dæ va ditt Maal so klaang

her i stad pi Fjella ta dinn fine Saang.

Deinn so skulde visst

kva du song paa sist,

daa naar Fjellet der laut svare?"

 

Jentaa raudna aa ho reint forondra va,

at eg Klonkjeinn skulde kjenne,

att-mæ hinne slengde eg me sta,

hjarte tok so smaatt te brenne.

"Vel dæ va me møttest her paa Jonsokkveld,

her me kvile skal upponde ditte Fjell.

Inkje einn Nykk, eitt Troll

trur eg he Tilhold

her so kan oss Ufred gjere".

 

Heggebloma dryste kvite paa vaart Faang,

der me sat deinn Natt aa kvilte.

Søtt Maaltrosteinn fløytte paa sinn mjuke Song,

Jentaa saag paa me aa smilte.

Kva ho ymta um dæ fekk eg snart forstaa,

einn Halskragje kvit utsydd i Faangja laag.

Aldre hev eg sett

slikt eit Namn so nett,

so va prika raudt i Bringaa.

 

Aa der sto ei lita smaa Forglemmigei

onde Namna der so fine.

Jentaa hadde sett den der, at inkje eg

sku gløyme av mi kjære Line.

Deinn Halskragje va ta allerbeste Slag,

so sku pryde me uppaa minn Bryllaupsdag.

For deinn rare Ting

gav eg hinne einn Ring

aa einn Knapp mæ Lauv so dingla.

 

Best so ditte va me sat aa snakkast der,

haur eg Lærkaa burt i Lyngja.

Alle Fugla vakna bjarte her aa der,

Allt mæ Lyst tok te aa syngja.

Alle Lide va ta vakre Songa full,

Sola naadde Skynaa mæ sitt Morgaagull.

Men me tenkte paa

at me skulde faa

oss einn Leik før Natta endast.

 

Jentaa fletta va, ho strauk si brune Reik,

me kvarandre plukka Kransa.

Aa so gjekk me glade te vaar Jonsokleik,

varm aa raud eg Jentaa dansa.

Hinna Hand eg tok inni min Neve fast,

svint va Jentaa daa eg gjore mine kast.

Slik ei Jonsoknatt

hev eg aldre hatt

alt so længje eg kan minnast.

 

Laangt paa Morgaan leid før Leikjeinn Ende fekk,

Jentaa gav me Avskjeds Mine.

Hinna Hand eg trykte, ho gav me eit Nikk,

dermæ gjekk Einnkvar te Sine.

Mor ha stelt me Dravle, feite Rjømegraut,

aa eg minnest deinn kur han i Fata flaut!

Dermæ gjekk eg sta,

me i Engja la,

somna trøytt i søte Drøyma.

 


Frå Jostein Fet: Sunnmørsdiktarar 1600-1975. Oslo: Det Norske Samlaget 1977. Prenta i O.E. Følsvik: Vaarblomster. Vestnæs: L.A. Krogset's forlag 1888. Elektronisk utgåve 2003 ved Jon Grepstad